Valebø

Valebø er ei veldig gammel bygd. Den ligger vakkert til i Telemark, på den riktige sida av Norsjø, nord for Skien og med ryggen mot Kongsås, Flåttene og Nordagutu, Gvarv, Bø og Notodden.

I riktig gamle dager, stod havnivået opp til Bø i Telemark, og hele Valebø lå under saltvann. På et eller annet tidspunkt steg fjellene og avdekket det vi nå ser utover. 

Geologer har funnet at havnivået strakk seg helt opp til Marimoen og Raubakke, der er det funnet rester av sedimenter inneholdende spor fra hav.

Når du ser utover bygda, og tenker deg tilbake til vikingetiden, så forstår du at her var det perfekt beliggenhet. Herfra kunne det holdes utkikk etter fiender, du kunne se dem på lang avstand seilende på Norsjø. Både fra berget nede ved Galten, men også fra platået ytterst mot Norsjø.

Går du tur fra Sjåvid og ned mot brygga er ikke veien lang til utsiktsborgen. Den ble brukt av den tidligste bosettingen ligger oppe på berget over Galten.

Skien Museum har et sverd fra vikingetiden, funnet i Valebø. Det er over 1 meter langt, og er av de lengste bevarte sverdene fra vikingetiden.

Når fjellene steg og ble berg over vannet, til og med til Lifjell oppe ved Bø Sommarland, ble tilgangen til Nordsjøen stengt nede ved Skien. Der finnes slusene i dag. Du kan fortsatt seile fra Notodden til New York, men du må gjennom slusene i Skien.

Alle endringer i naturen fører med seg endringer for de artene som bor der. Så også her i Valebø. En av de utdødde artene er ferskvannshvalen. (tvilsomt!) Det er ikke vanskelig å tenke seg at når fjellet steg, måtte artene som ble igjen i Norsjø tilpasse seg. Ferskvannshvalen fikk svært begrenset miljø og leve i, og døde langsomt ut. Det spekuleres likevel i om Seljordsormen i virkeligheten er en overlevning av ferskvannshvalen. Vi har ingen kunnskap om hva slags hval dette opprinnelig kan ha vært, men det er av byfolk imidlertid spekulert i om dette var en type knøl. Dette blir heftig motsagt av nåværende bygdefolk.

Navnet Valebø kommer naturlig nok fra en sammenstilling av ordene Hval (dyret) og Bø (bondegård, inngjerdet åker og eng). Her er kildene nokså lite å stole på.

I Magnus Lagabøters (konge i Norge 1263-1280) landslov 141 heter det:

«dersom en hval reker i land på grensen mellom to eiendommer, da skal enhver ha det av hvalen som ligger på hans jordeiendom.»

Det var strid mellom naboer allerede den gangen. Særlig strid var det mellom kirken og datidens konger og fastboende. Det fortelles at Telemark var den siste delen av Norge som ble kartlagt, og grunnen til det var at det var prester som sto for kartleggingen, og våget de seg inn i Vest-Telemarks store skoger, li og daler, kom de aldri tilbake.

I Valebø finnes flere gårder, mange fra vikingetiden. De tidligste bosettingene kan være fra 700-tallet, og de eldste gjenstående bygningene kan være fra før Svartedauden. Noen spøker med at vikingene samlet seg på Vale, og at dette er inspirasjonen til den kommunistiske nasjonal sangen «Internasjonalen». De første strofene på denne er «Så samles vi på valen». Det er helt usannsynlig, for valen i Valebø er jo borte ved Vale gårdene, der det nå bare er hester som samles. Eller krøtter, om bonden har satt dem ut der da. Langt fra Lenin!

Gårdene Vale, Vala, Lunde og Brenne, er de eldste gårdene i Valebø, Gården Brenne, heter også Heijordet, fordi denne gården alltid har vært bebodd av vennlige og imøtekommende folk. Til og med de reisende ble møtt med et vennlig «hei», når de kom med sine husgeråder for salg. Det kan hende at kilden til denne opplysningen er usikker, men det er hvertfall et faktum at Heijordet alltid har vært befolket av vennlige og hjelpsomme folk.

Jakt, jordbruk og tømmerdrift har vært de viktigste inntektskildene for bøndene i Valebø. Jordbruk om sommeren, tømmerhoggere om vinteren, og jegere når det passet. Og det passet. Man kan ikke tenke seg et liv i Valebø uten jakt. Nå er det hjorten som har fortrengt elgen, det er flere hjort enn elg i skogene nå.

Oldefar Lunde og hans jegerkamerater, forteller at de tok en dau hest og la den under tømmerstokker ved foten av en bratt klippe. På den måten kunne ikke bjørnen ta med seg kadaveret, og om de selv ble oppdaget der de lå på klippen, greide ikke bjørnen å få tak i dem. Den siste bjørnen som ble felt i Valebø, var i 1896. Ulv ble sett i området så seint som i 2003.  I jaktsesongen nå skytes fredelige dyr som rådyr, hjort og elg. Og kanskje en og annen grevling. Det er for tiden ikke meldt om krypskyttere, men jakta har nå blitt så dyr at hvem vet.

Sjåvid er nettopp det, et sted du kan se vidt omkring. Gården ble ryddet for flere hundre år siden, de tidligste bosettingene er nevnt i Hollaboken til sent 1700-tall. Husmannsplassen ble tidlig kalt Kaasa under Brenne. Brenne er en stor gård med røtter tilbake til vikingetiden. Kaasa, eller Kåsa om du absolutt vil, stod der lysthuset står nå. Det brant ned for et par hundre år siden. I 1886 ble det oppført et nytt våningshus. Det er mulig dette ble oppført av den overvektige og overdådige godseier Pettersen, en tømmerhandler fra Porsgrunn, som anla en hage etter engelsk mønster. Han fikk steinsatt og planta området utenfor lysthuset og kobberhytta. Det var han som innførte edelgraner, eller engelsk gran, som bygdefolket kaller dem. De tre store granene på østsida av låven er fra den tiden. Om godseieren fortelles det at han ble båret på bærestol, men det er ikke bekreftet av historiske kilder. Derimot stemmer det at godseieren gikk konk, og solgte alt til Løvenskiold. Alt betydde 60 000 mål skog.

 

Halve bygda heter Lunde, og den andre halvparten heter Vale, Vala, og Brenne. Det er ikke rart, for i gamle dager tok folk navn etter hvor de bodde. Forfedrene til Sjåvid kom vandrende over Flåttene og til Valebø, der de bosatte seg på gården Lunde. Min oldefar het Lars Evensen Lunde, sønn av far sin Even Thorstensen, som kjøpte Lunde gård i 1849. Lars het både Spirdalen, Galten, Usterud og Lunde til etternavn, men alltid med det patronyme navnet Evensen. Navnet refererte både til hvem faren var, og hvor han bodde. På landsbygda var dette den vanligste måten å gi folk navn på, inntil det sluttet på 1900-tallet. I byene endret dette seg først. Og i moderne tid endres også det patronyme til å bli matronymt, som Ingeborgsdatter for eksempel.

I 1912, flytta Lars Evensen Lunde til Sjåvid, fra gården Usterud i Ytre Valebø, etter et langt liv som skogbetjent for kammerherre Løvenskiold. En «kammerherre» var en jålete tittel for noen som var viktige på kongens slott. Vi slutta med kammerherrer på 1900-tallet, og adelen var forsvinnende i Norge. I Sverige derimot...   Oldefar kjøpte Sjåvid for 10.000 kr av Løvenskiold, og flyttet hit i 1912, etter et langt arbeidsliv som skogvokter. Som pensjonist bodde han der med sin kone nr to, Maria, 4 kuer, og høner. Han fikk Kongens fortjenestemedalje i sølv. Siden har familien Lunde bodd her. Nåværende eier har ryddet den lille eiendommen, og har sprelske tanker om å lage museum.